Gårdssalg av alkohol truer folkehelsa og Vinmonopolet

Tilhengere av denne formen for produsentsalg av alkohol argumenterer med lokal verdiskaping og utvikling av reiselivet. Alkoholpolitikken reduseres til et slags bryderi for lokal næringsutvikling. Når alkoholpolitikken snevres inn på denne måten, mister vi det store bildet. Alkoholpolitikken handler først og fremst om folkehelse, trygghet og skadeforebygging – ikke om produsentenes behov for egne salgskanaler.

Bruddet i alkoholpolitikken

At alkoholprodusentene ønsker større handlefrihet er ikke overraskende. Det alvorlige er at disse interessene nå vinner fram på et politikkområde der hensynet til kommersiell gevinst har vært holdt i sjakk fordi skadevirkningene er så veldokumenterte gjennom forskning og erfaring. Samfunnets utfordringer handler ikke om mangel på tilgjengelighet, men om konsekvensene av høy tilgjengelighet; vold, ulykker, sykdom, psykiske belastninger og store pårørendeskader. Dette er erfaringer de fleste av oss kjenner til, enten av egne erfaringer eller gjennom mennesker rundt oss.

Økt tilgjengelighet – økte skader

En av de mest solide og veldokumenterte sammenhengene i alkoholforskningen er koblingen mellom tilgjengelighet, totalforbruk og skadeomfang. Når alkohol blir lettere tilgjengelig, øker forbruket og skadene.

Samlet sett bidrar dette til en normalisering og alminneliggjøring av alkohol, og til mer av det vi kaller «hverdagsdrikking».

Vinmonopolet

Regjeringen forsikrer at dette salget ikke skal true Vinmonopolets rolle. Det er en undervurdering av hvordan norsk alkoholpolitikk faktisk fungerer, og dette har vår paraplyorganisasjon ACTIS beskrevet godt i sitt arbeid med saken. Vinmonopolet er ikke først og fremst et praktisk utsalgssted. Det er et av våre viktigste alkoholpolitiske virkemidler. Monopolet begrenser antall salgssteder, sikrer like priser over hele landet og er fri for kommersielle salgshensyn. Direktesalget vil innebære mer markedsføring, mersalg, historiefortellinger, smaking og andre aktiviteter. Det er nettopp dette Vinmonopolet er ment å skjerme samfunnet mot; sammenblandingen av det rusmiddelet alkohol faktisk er, og kommersielle interesser rundt markedsføring og salg.

Liberalisering

Presset for en «modernisering» av alkoholpolitikken stopper ikke med dette produsentsalget. Kravene om ytterligere liberaliseringer med lengre åpningstider, nye salgsformer og «tilpasninger» i reklameforbudet er allerede godt synlige – og vi tror presset vil øke i tida framover. Skadevirkningene vi frykter av det som nå skjer, kommer ikke over natta. De skjer gjennom gradvise forskyvninger av normer, praksis og politiske rammer.

Romantiseringen

Argumentasjonen for alkoholsalg direkte fra produsentene er ofte ledsaget av romantiske bilder av skotsk whisky-turisme, italienske vingårder, kulturhistorie og levende bygder.

Denne romantiseringen skaper avstand til realitetene bak mye alkoholbruk. Den skyver alvorlige helse- og samfunnskonsekvenser i bakgrunnen. Vi har sett dette før. Bruken av tobakk var tett koblet til identitet, kultur og lykke – helt til skadevirkningene ikke lenger lot seg bortforklare.

Hva er samfunnsproblemet?

I et møte med Helse- og omsorgsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet tidligere i år, stilte IOGT et enkelt spørsmål: Hvilket samfunnsproblem er dette direktesalget av alkohol fra produsenter skal løse?

Vi har allerede et landsdekkende salgsnett. Vi har ordninger som ivaretar lokalprodusenter. Tilgjengeligheten til alkohol i Norge er i dag langt høyere enn for noen tiår siden. Vi får ikke noe godt svar på spørsmålet.

Tap av retning

For oss i IOGT er alkoholsalg direkte fra produsenter i Norge et feilspor. Regjeringen og Stortinget åpner ikke døra for noe samfunnsnyttig, men for økt tilgjengelighet, høyere forbruk og større risiko for skader og sosiale problemer.

Våre politikere ser ut til å miste retningen i alkoholpolitikken, men selv når det går mot sommer finnes det en fjellvettregel som kan brukes – det er ingen skam å snu.

Innlegget er også publisert i Nationen 20. mai 2026