Alkoholindustrien er et hinder for staters utvikling

Norge ligger langt fremme for å nå mange av FNs bærekraftsmål, også mål 3.5, som handler om å styrke forebygging og behandling av rusmiddelmisbruk. Dette har Norge fått til gjennom sterke og gode reguleringer av alkohol, som for eksempel reklameforbud, begrenset tilgjengelighet og prisincentiver.

Alt dette bidrar til god folkehelse, og verner spesielt barn og unge. Dette er viktige og riktige grep det er bred politisk enighet om i Norge, men hvorfor mener vi ikke at regulering av alkohol er viktig når det gjelder folk i fattige land?

Årlig kan rundt 2,8 millioner dødsfall knyttes direkte til alkoholbruk, og i Afrika er hvert fjerde dødsfall blant mennesker under 40 år alkoholrelatert. Alkohol rammer også fattige hardere enn det rammer rike. Det betyr at de mest sårbare får det verst, inkludert barn og unge. Samtidig investerer Norge svimlende 124 milliarder kroner i den globale alkoholindustrien gjennom Oljefondet. Med andre ord støtter vi en industri som bidrar til å undergrave svake staters arbeid for å nå bærekraftsmålene.

Fattige land med manglende eller dårlige institusjoner er et lett mål for den globale alkoholindustrien. Selskapene ekspanderer særlig i afrikanske og asiatiske land hvor det er manglende alkohollovgivning. Det betyr at produsentene kan utnytte svake reguleringer som manglende kontroll på salg og alderskontroller for å få større profitt, blant annet gjennom svært aggressiv markedsføring. Noen selskaper sikter seg også direkte inn mot barn og unge i fattige land, og utnytter dermed et dårlig system for egen profitt. Det er dette Oljefondet er med å investere i.

Det er åpenbart at alkohol påvirker negativt bærekraftsmål 3: God helse og velvære. Men alkoholbruk påvirker også andre mål og det rammer ulikt: Er du rik og har et alkoholproblem vil ikke det nødvendigvis gå ut over barna dine; de vil fortsatt få mat på bordet og skolegang. På den andre siden, i fattige familier innebærer et høyt alkoholforbruk at det blir mindre til familien, til barnas utdannelse, til helsetjenester eller til mat. Alkoholbruk hindrer derfor spesielt at fattige land når målene om å utrydde fattigdom og sult, god utdannelse og redusere ulikhet. I tillegg vet vi at høy alkoholbruk er knyttet til vold mot spesielt kvinner og barn.

Aggressiv reklame, manglende informasjon og mer eller mindre uregulert alkoholsalg kan skape store skader i samfunnet, spesielt i land med mangelfulle sikkerhetsnett. Det vet vi godt fra vår egen historie. Dersom fattige land skal ha mulighet til å nå bærekraftsmålene, må vi støtte dem i det, og ikke globale selskaper som utnytter fattige lands svake systemer til å drive aggressiv og målrettet reklame mot blant annet barn og unge.

FN og WHO er krystallklare: For å få bærekraftig utvikling må alkoholindustrien tøyles, slik som tobakksindustrien er blitt håndtert. Alkohol er en risikofaktor for flere av bærekraftsmålene. Vi må dermed slutte å spenne ben på de fattigste landene og heller støtte dem i å få på plass en alkohollovgivning som sikrer innbyggerne god folkehelse og trygghet for barn og unge. Det er på tide å trekke de 124 milliardene kronene våre ut av den globale alkoholindustrien og bruke kreftene og pengene våre på å faktisk nå bærekraftsmålene.

Dette innlegget er publisert av Dagens Næringsliv den 4. oktober.